Utvidet sikkerhet Norge i Sikkerhetsrådet

Presentasjon om: "Utvidet sikkerhet Norge i Sikkerhetsrådet"— Utskrift av presentasjonen:

1 Utvidet sikkerhet Norge i Sikkerhetsrådet
Samråd i Trondheim, 19. april 2001

2 Forestillinger om konflikt og sikkerhet
Torbjørn L. Knutsen Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

3 Sikkerhetsrådets mandat
”For å sikre raske og effektive tiltak fra de Forente Nasjoners side overdrar medlemmene til Sikkerhetsrådet hovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. De er enige om at Sikkerhetsrådet under utøvelsen av dette ansvar handler på deres vegne.” – FN-pakten, kapittel V, artikkel 24

4 Sikkerhetens mange sider
Territoriell sikkerhet Økologisk sikkerhet Økonomisk sikkerhet Sosial sikkerhet Politisk sikkerhet

5 Vår sammensatte utfordring
”Et sammensatt konfliktbilde krever en sammensatt og langsiktig satsing. Det kreves en innsats over et bredt spekter. (…) Bruk av tvangstiltak og militære virkemidler må understøttes av en innsats på det politiske, humanitære og utviklingspolitiske området.” – Utenriksminister Thorbjørn Jagland i Stortinget, 14. november 2000

6 Det internasjonale konfliktbildet
Nils Petter Gleditsch Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

7 Sikkerhetsrådets oppgaver
”FN-pakten gir Sikkerhetsrådets 15 medlemsland hovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet på vegne av alle FNs medlemmer.” ”Sikkerhetsrådet forholder seg i stadig økende grad også til regionale og andre konflikter som har sitt utspring i interne stridigheter.” – Utenriksminister Thorbjørn Jagland i Stortinget, 14. november 2000

8 Internasjonale og interne konflikter
Interne konflikter har forekommet oftere enn internasjonale konflikter helt siden av begynnelsen av 1960-årene. I de senere år har dette vært den helt dominerende form for konflikt. Hverken Sikkerhetsrådet eller Norge kan se bort fra de interne konfliktene. Figuren omfatter alle væpnede konflikter mellom organiserte aktører, hvorav minst en aktør er en uavhengig stat og der det er mer enn 25 falne på slagmarken i hvert enkelt år. Kolonikonfliktene (nederst i figuren) har stort sett forsvunnet i en verden der det snart ikke er flere kolonier igjen. De mellomstatlige konfliktene har alltid vært få i antall til enhver tid, men de er ofte store og ødeleggende. De internasjonaliserte interne konfliktene repre­senterer foreløpig en beskjeden del av alle interne væpnede konflikter. Kilde: Nils Petter Gleditsch, Håvard Strand, Mikael Eriksson, Margareta Sollenberg & Peter Wallensteen: ’Armed Conflict : A New Dataset’, artikkel lagt fram på den 42. årskonferansen i International Studies Association, Chicago, IL, februar 2001.

9 Hva er virkelige kriser?
– Store og mindre konflikter, Cirka halvparten av alle væpnede konflikter er store nok til å bli klassifisert som kriger, det vil si at de har mer enn 1000 døde i et enkelt år. Denne andelen varierer en god del over tid og mellom de forskjellige verdensdeler. Krigene finnes nederst i figuren. Mellomkategorien er konflikter som ikke har 1000 døde i det aktuelle året, men som har mer enn 1000 døde totalt. Figuren viser andelen av alle land som var i konflikt i et gitt år. Den omfatter internasjonale såvel som interne konflikter med mer enn 25 døde pr. år. Kilde: Som den forrige figuren.

10 Konfliktutviklingen over tid 1946–99
Konflikthyppigheten i verden har gått opp og ned i tiden etter annen verdenskrig. Etter den kalde krigen har utviklingen stort sett gått i retning av færre konflikter. Den glattede linjen representerer den langsiktige tendensen. Figuren omfatter alle konflikter med mer enn 25 døde pr. år, internasjonale såvel som interne. Data fra samme kilde som de foregående figurene.

11 Områder med fred og ufred etter den kalde krigen
Grovt sett har verden etter den kalde krigen hatt tre konfliktsoner: én som strekker seg fra Mellom-Amerika inn i Sør-Amerika, én fra Balkan gjennom Midt-Østen og Kaukasus til Indokina og én som dekker nesten hele Afrika. I de aller siste årene er alle konfliktene i Mellom-Amerika og Indokina blitt bilagt, men det er for tidlig å si om det blir varig fred i disse områdene. På Balkan er de væpnede konfliktene nå mindre, om ikke færre. Kartet dekker perioden 1989–99 og viser større (*) og mindre () konflikter plottet inn omtrent der konflikten er konsentrert. Mellomstatlige konflikter er markert på grensen mellom landene. Noen landsomfattende konflikter er plassert i hovedstaden. Data: Fra Indra de Soysa & Nils Petter Gleditsch: To Cultivate Peace: Agriculture in a World of Conflict. Oslo: PRIO, for Future Harvest, 1999, og samme kilde som foran.

12 – Utenriksminister Thorbjørn Jagland i Stortinget, 14. november 2000
Konflikter i Afrika ”Konflikter i Afrika vil utvilsomt fortsatt prege Sikkerhetsrådets dagsorden i vår periode. (…) Vi vil sette et særskilt fokus på Afrikas utfordringer.” – Utenriksminister Thorbjørn Jagland i Stortinget, 14. november 2000 I de siste årene har land i Afrika hatt en høyere risiko for væpnet konflikt enn i verden som helhet. Men i størstedelen av etterkrigstiden har risikoen for væpnet konflikt vært langt høyere i Asia. Asia har imidlertid hatt en betydelig reduksjon av tallet på konflikter i årene etter den kalde krigen. Tre faktorer som kan antas å bidra til reduksjon av konflikter i Asia – økende velstand, gjensidig avhengighet og demokratisering – gjør seg i langt mindre grad gjeldende i Afrika. Figuren omfatter alle konflikter i perioden 1946–99 med mer enn 25 døde pr. år. Landene i Midt-Østen er ikke regnet med i Asia. Data fra samme kilde som de de foregående figurene.

13 – Utenriksminister Thorbjørn Jagland i Stortinget, 14. november 2000
Fattigdom og konflikt ”[Vi vil] fokusere på de underliggende årsaker til konflikter og krig – som fattigdom og underutvikling (…) Fred skaper utvikling. Utvikling forutsetter fred.” – Utenriksminister Thorbjørn Jagland i Stortinget, 14. november 2000 Jo fattigere et land, desto større risiko for væpnet konflikt. Dette er av de mest robuste funnene i forskning om væpnede konflikter. Figuren omfatter alle interne konflikter med mer enn 25 døde i perioden 1989–99. Søylene viser hvor stor andel av landene i hver av inntektsgruppene som har opplevd intern væpnet konflikt en eller annen gang i denne perioden. Gruppene er delt etter nasjonalproduktet pr. innbygger slik at de får omtrent like mange medlemmer. Det nøyaktige tallet på land i hver gruppe står rett under søylen. Data: Konfliktdataene fra samme kilde som de tidligere figurene. Data om nasjonalproduktet pr. innbygger fra Verdensbanken.

14 Det internasjonale flyktningebildet
Nina Birkeland Geografisk institutt, NTNU

15 Tvungen migrasjon Konvensjonsflyktninger: 14 millioner
FNs flyktningekonvensjon av 1951 & 1967-protokollen Internt fordrevne: millioner Retningslinjer for beskyttelse av internt fordrevne (1998) Tvungen migrasjon: flyktninger og internt fordrevne I dag er det millioner mennesker på flukt globalt. Av disse er 1/3 eller ca. 14 millioner er konvensjonsflyktninger, dvs de kommer inn under FNs høykommisær for flyktningers mandat. De har dermed rett til internasjonal beskyttelse og assistanse. De resterende millioner er internt fordrevne, og per i dag er det ingen FN organisasjon som har ansvaret for å assistere og beskytte dem. Der de får hjelp varierer det hvem som tar/får ansvar. De stedene OCHA er tilstede, (gjerne i langvarige humanitære katastrofer) er det som regel de som får et koordinerende ansvar. Når vi anvender det utvidede sikkerhetsbegrepet ifh til tvungen migrasjon, er det med på å synliggjøre de mangfoldige og sammensatte årsakene til flukt.

16 Konvensjonsflyktninger: hvor flykter de fra?
De 10 største produsentlandene Geografisk fordeling av konvensjonsflyktninger ( ) En flyktning er en person som ”av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt pga rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en spesiell sosial gruppe eller pga politisk oppfatning befinner seg utenfor det landet han er borger av, og som er ute av stand til, eller pga slikt frykt, ikke ønsker å søke dette landets beskyttelse.” Fra disse landa kommer de største gruppene med konvensjonsflyktninger: Palestina: 4 millioner, Afghanistan: 2,6 millioner, Irak: , Sierra Leone: , Somalia: , Sudan , Jugoslavia: , Angola: Kroatia: og Eritrea: Det er som regel nabolandene som tar imot flertallet av flyktninger. De tre største mottakerlandene i 1999/2000 var: Iran: 1.85 millioner, Jordan: 1,5 millioner og Pakistan: 1,2 millioner Nesten 2/3 av verdens flyktninger befinner seg i Asia. I Sør- og Mellom-Amerika er det ingen store flyktningeproduserende land pr. i dag. El Salvador har feks nå ”bare” flyktninger utenlands. Kilder: The Global IDP Database: ‘Flyktning 2000’ utgitt av Flyktningerådet, Oslo/

17 Internt fordrevne – de største krisene
Definisjon av internt fordrevet: ”Person, eller gruppe av personer som har vært tvunget til å forlate sine hjem eller stedet de til vanlig bor, som et resultat av, eller for å unngå følgende av væpnet konflikt, utbredt voldsbruk, brudd på menneskerettigheter eller natur eller menneskeskapte katastrofer, og som ikke har krysset en internasjonalt anerkjent grense”. Fra Guiding Principles on Internal displacement (1998) Denne definsjonen er mye mer inkluderende ifh til fluktårsaker enn den snevere definisjonen av konvensjonsflyktninger. Feks er naturkatastrofer og brudd på menneskerettigheter tatt med. Antall IDPs (landa med det største antallet internt fordrevne): Sudan 4 millioner, Angola 3,8 millioner, Columbia 1,8 millioner, Kongo1,8 millioner, Sierre Leone 1 million, Indonesia/Øst-Timor , Irak , Sri Lanka , Bosnia , Uganda , Burma , Rwanda , India , Russland , Afghanistan , Eritrea , Burundi , Etiopia og Guinea Kilde: The Global IDP project,

18 Afrika: internt fordrevne
Situasjonen på det afrikanske kontinent Årsaker til flukt: krig, miljø, sult, mangel på utvikling Forebygging Halvparten av verdens internt fordrevne befinner seg i Afrika. Årsakene til flukt er mangfoldige og sammensatte. Ofte er det en kombinasjon av borgerkrig, sult, miljøforringelse og mangel på utvikling som tvinger folk på flukt. For å forstå årsakene til flukt må vi se utover krig som eneste forklaring. Forebygging av flukt både i nåværenede og i framtidige kriser er minst like viktig som å assistere og beskytte dem som er på flukt. I områder med humanitære katastrofer med pågående og potensiel flukt, feks Congo og Sierra Leone, vil det kunne være forebyggende å fortsette, eventuelt starte, utviklingsprosjekter selv om det ikke er økonomisk bærekraftig, for å støtte opp under et fungerende sivilt samfunn.

19 Angola Internt fordrevne i Angola
Sikkerhetsrådets sanksjoner – virkningen på internt fordrevne I Angola er det nå 3,8 millioner internt fordrevne. Siden den siste krigen brøt ut i desember 1998, har 2-2,5 millioner mennesker blitt tvunget på flukt. Det er to fluktstrømmer: de med tilgang til ressurser drar til de store byene ved kysten, mens den marginaliserte delen av befolkningen flykter fra landsbygda til nærmeste provinsby. Befolkningen blir brukt som brikker i et spill av begge sider i konflikten. UNITA fordrev strore deler av den rurale befolkningen i de områdene de kontrollerte over til regjeringskontrolerte områder for å ‘belaste’ regjeringen med mange flyktninger. Denne strategien ser nå ut å kunne slå tilbake på UNITA når det planlagte valget i 2002 arrangeres, siden det store flertall av befolkningen da vil være under regjeringskontroll. Elitene på begge sider tjener økonomisk på at krigen fortsetter. Så lenge det er krig har feks regjeringen en ”unnskyldning” for at sivil befolkningens behov for basistjenester innenfor feks helse- og utdanningsektoren ikke blir møtt. Samtidig pumpes det opp fat med olje i Angola hver dag. Halvparten av disse inntektene forsvinner utenfor statsbudsjettet, i korrupsjon og militære investeringer. Sikkerthetsrådets sanksjoner mot UNITA virker, men sanksjonene gjør det også vanskelig for nasjonale NGOer å drive sine prosjekter i de provinsene som er definert som UNITA territorum, feks Huambo.

20 Internt fordrevne og Sikkerhetsrådet
Ansvar for internt fordrevne i FN systemet? Støtte opp om Francis Dengs mandat Utvikle verktøy for vurdering av internt fordrevnes rolle og situasjon i konflikter For et år siden foreslo USAs FN ambassadør Richard Hoolbroke i Sikkerhetsrådet at UNHCR bør være den ansvarlige FN organisasjon for internt fordrevne. I denne diskusjonen bør andre løsninger som feks å gi OCHA et klarere ansvar eller opprette et eget organ for IDPs være å foretrekke. UNHCR har allerede knappe ressurser til å ivareta sine forpliktelser overfor konvensjonsflyktninger. I flere land, feks Angola og Kosovo, hvor UNHCR har vært/er inne i komplekse humanitære katastrofer ifh til internt fordrevne, har de ikke klart å ivareta denne rollen på en tilfredstillende måte. Dr. Francis Deng er FNs generalsekretær sin spesialrepresentant for internt fordrevne. Selv om retningslinjene for beskyttelse av internt fordrevne er i ferd med å innarbeides i FN systemet (fom 1998), er de ikke juridisk bindende. Flere muslimske land med Egypt og Libya i spissen har uttrykt skepis mot retningslinjenene ifh til suverenitetsprinsippet. Gjennom Sikkerhetsrådets rolle som konfliktforebyggende organ bør det kunne utvikles et verktøy for ‘Conflict Impact Assesment’ for internt fordrevene i langvarige humanitære katastrofer (jf CAP seminaret i Oslo, 29. nov i regi av Flyktningerådet, OCHA og UD).

21 Politisk sikkerhet: Demokratisering
Håvard Strand Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

22 Definisjon av demokrati
Politisk deltakelse Faktisk deltakelse i valg Politisk beskyttelse Begrensninger på den utøvende makten Politiske muligheter Rekruttering til politiske verv Demokrati kan defineres over flere dimensjoner, noen av dem empirisk målbare, andre ikke. Jeg tar utgangspunkt i tre dimensjoner, løst basert på Robert Dahls Polyarchy-modell. Demokrati går ut på at man har rettigheter og muligheter i forhold til politisk deltagelse, og at man i tur benytter seg av denne retten dersom man er misfornøyd med det sittende styret.

23 Illustrasjon av modellen
Stabile demokratier Lav Høy Lukket Åpen I denne modellen er det to stabile regimer. Det er de demokratiene der alle institusjoner støtter opp under demokratiet og hvor ingen enkelt aktør har muligheten til å endre på regimet. Et demokrati der begrensningen på den utøvende makten ikke er særlig stor, vil en sittende regjering som taper et valg ha muligheten til å omgjøre valgresultatet og bli sittende ved å kommandere politi og væpnede styrker. I stabile demokratier vil ikke en regjering kunne gå utover konstitusjonen, rett og slett fordi enkeltpersoner vil nekte å utføre ulovlige ordrer. På den samme måten er det stabile autokratier i de land der alle samfunnsinstitusjonene bygger under makten til den ledende eliten. Et slikt samfunn vil bli stabilt fordi det ikke er noen institusjoner som kan brukes i opposisjonsarbeidet. Et diktatur som tillater en opposisjon er mer ustabilt enn ett som ikke gjør det. Deltakelse i valg Rekruttering til politiske verv Begrensninger på den utøvende makten Stabile autokratier

24 Andelen demokratier i verden
Den gule grafen viser prosentantallet regimer i hvert år som blir godkjent som demokratier ved en løs demokratidefinisjon (Hvorvidt den politiske ledelsen er valgt eller ikke), mens den blå grafen viser prosentantallet regimer i hvert år som blir godkjent som stabile demokratier gjennom den definisjonen vi diskuterte på forrige slide. Ikke bare blir det flere demokratier i verden, men de demokratiene vi har stabiliserer seg og at de institusjonene som vi forbinder med demokratier finnes i flere land enn før. Det at vi finner disse institusjonene i større grad nå enn vi gjorde i de to foregående demokratiseringsbølgene, gjør at vi kan håpe på en videre demokratisk vekst i årene som kommer.

25 Brudd på menneskerettighetene
Folkemord fordelt på ulike regimetyper, 1900–87 Demokratiet er det eneste regimet som på noen som helst måte kan garantere at menneskerettigheter blir respektert. Denne garantien ligger i prinsippet om gjennomsiktighet og at makthaverne i løpet av en gitt tidsperiode igjen skal møte folkets dom. Dette betyr ikke at ikke flertallet i et samfunn kan ønske seg overgrep mot et mindretall, men i et ekte demokrati skal de demokratiske institusjonene som uavhengige domstoler og ytringsfrihet sørge for at slike overgrep ikke skjer, evt. at overgriperene får sin velfortjente straff. Fra den forrige siden vet vi at slike demokratiske institusjoner vokser frem i verden. Aldri har så mange land hatt demokratiske institusjoner og aldri har så mange mennesker vært beskyttet av disse institusjonene.

26 Politisk sikkerhet: Politisk tillit
Toril Aalberg Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

27 Hvorfor er politisk tillit viktig?
Demokratiet er avhengig av at systemet oppfattes som legitimt og at sentrale samfunnsinstitusjoner har tillit blant befolkningen Hvis tilliten til de demokratiske institusjoner er så svak som mange hevder – hva er årsaken? Forklaringer: historiske forhold samtidige begivenheter (økonomiske og politiske) Datakilder: Verdiundersøkelsen 1995–97

28 Tiltro til politiske partier
Kilde: Verdiundersøkelsen Spørsmålsformulering: “Vær så snill å fortell meg, for hver institusjon jeg leser opp, hvor stor tiltro du har til den.” Grafene er prosent som sier de har svært stor tiltro eller ganske stor tiltro til politiske partier

29 Tiltro til parlamentet
Kilde: Verdiundersøkelsen Spørsmålsformulering: “Vær så snill å fortell meg, for hver institusjon jeg leser opp, hvor stor tiltro du har til den.” Grafene er prosent som sier de har svært stor tiltro eller ganske stor tiltro til Stortinget (i andre land: parlamentet eller tilsvarende)

30 Tiltro til rettsvesenet
Kilde: Verdiundersøkelsen Spørsmålsformulering: “Vær så snill å fortell meg, for hver institusjon jeg leser opp, hvor stor tiltro du har til den.” Grafene er prosent som sier de har svært stor tiltro eller ganske stor tiltro til rettsvesenet

31 Tiltro til FN Kilde: Verdiundersøkelsen 1995-1997
Spørsmålsformulering: “Vær så snill å fortell meg, for hver institusjon jeg leser opp, hvor stor tiltro du har til den.” Grafene er prosent som sier de har svært stor tiltro eller ganske stor tiltro til FN

32 Hvor godt fungerer det politiske systemet?
Kilde: Verdiundersøkelsen Spørsmålsformulering: Folk har ulike meninger om hvordan dette landet styres. Her er en skala som viser hvor godt eller dårlig det politiske systemet fungerer. 1 betyr meget dårlig og 10 betyr meget godt. Før: Hvor på denne skalaen vil du plassere det politiske systemet slik det var for ti år siden? Nå: Hvor på skalaen vil du plassere det politiske systemet slik det er i dag? Fremtid: Hvor på skalaen vil du plassere det politiske systemet slik du forventer at det blir om ti år? (Grafene viser gjennomsnittet på skalaen fra 1-10)

33 Oppslutning om demokratiet som styreform
Kilde: Verdiundersøkelsen Spørsmålsformulering: “Jeg skal nå lese opp noen påstander som man iblant kan høre om et demokratisk system. Kan du for hver av disse si om du er helt enig, noe enig, noe uenig eller helt uenig? -Demokratiet kan ha sine problemer men er allikevel bedre enn andre styreformer” Grafene viser prosent som er helt eller noe enig i påstanden

34 Jennifer Bailey Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU
Miljøsikkerhet Jennifer Bailey Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

35 ”War is bad for plants, animals and other living things…”
– motto fra 1960-tallet Krig er miljøfiendtlig Men, er miljø en årsak til krig? (altså, noe for Sikkerhetsrådet?)

36 Er knapphet en viktig årsak til krig?
”Nasjoner har ofte kjempet for å hevde (…) kontrollen over (…) viktige miljøressurser.” Vår felles framtid, Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987, s. 210 ”Krigene i det neste århundre kommer til å handle om vann.” World Bank 1995 The complete quotation from Vår felles framtid is: ”Nasjoner har ofte kjempet for å hevde eller forsvare kontrollen over råstoffer, energikilder, land områder, vassdrag, farvann og andre viktige miljøressurser. Slike konfliketer vil det kunne ble flere av etter hvert som disse ressursene blir knappere og konkurransen om dem øker. ” Vår felles framtid, Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, 1987, p. 210. However, while many assume that scarcity is a growing problem, there are two schools of thought on this, called the New Malthusians and the Cornucopians. The New Malthusians adopt an updated version of the dismal world view of Parson Thomas Robert Malthus who wrote his famous Essay on the Principle of Population in Malthus feared that population growth was rapidly overtaking the supply of resources required to sustain it, and predicted ever incresing misry and conflict as a result. It is common in current scholarship for environmental problems to be conceptualized as some for of scarcity. Thomas Homer-Dixon’s group studying the connection between scarcity and conflict has developed three kinds of scarcity: ”supply-induced, demand-induced and structural.” There seems to a general presumption that available resources are declining. The annual State of the World (Jordens tilstand), issued by the World Watch Institute documents such growing scarcities on a yearly basis. Several popular accounts have had a major impact in the United States. Perhaps the most influential was Robert Kaplan’s article “The Coming Anarchy” in The Atlantic Monthly (1994) which painted a dismal picture of steadily increasing scarcity and prophesised increased national and international violence as a result. Paul Kennedy’s best-selling Preparing for the 21st Century (1994) provided a strong argument for linkages between increasing population growth and scarcity. The highly interconnected nature of today’s environmental and other problems combined with the steadily increasing population of the earth, he argued, meant that there were no longer any solutions that do not have damaging consequences of their own. The cornucopians insist that the idea of increasing scarcity is simply wrong. The most famous exponent of the cornucopian school is undoubtedly the late Julian Simon, who picked up where Herman Kahn left off. In 1980 Kahn and Simon wrote that “If present trends continue [they wrote] the world in 2000 will be less crowded (though more populated), less polluted, more stable ecologically, and less vulnerable to resource-supply disruption than the world we live in now. Stresses involving population, resources, and environment will be less in the future than now The World’s people will be richer in most ways than they are today The outlook for food and other necessities of life will be better Life for most people on earth will be less precarious economically than it is now.” Simon never retreated from this position (1995:1). Most recently Bjørn Lomborg (2001) has picked up this torch, broadly disputing the notion of growing scarcity of key resources and rejecting the common, “bleak” view of a “Malthusian exhaustion scenario” – with respect to both renewable and non renewable resources. As he states, ”It is important to realize that on the main issue areas, resources have not been becoming increasingly scarce but rather more abundant (2001). See: Herman Kahn and Julian L. Simon, The Resourceful Earth (1984); Julian Simon, The State of Humanity (1995), and The Ultimate Resource (1995); and Bjørn Lomborg “Resource Constraints or Abundance?”, ch. 6 in Paul F. Diehl & Nils Petter Gleditsch, eds. Environmental Conflict (2001), and Verdens Sande Tilstand (1998).

37 Knapphet som årsak til krig er omstridt
Kompleks årsakskjede Levy 1995: ”There appear to be no interesting mechanisms that are purely and discretely environmental.” Kan også føre til samarbeid There are few, if any, instances in which disputes over the sharing of water resources have clearly and directly led to armed conflict among states. In their large-N study, Toset, Gleditsch and Hegre (2000) conclude that everything else being equal, countries that share a river have a higher probability of conflict than those that don’t, but even this study cannot identify a scarcity of water as the cause of the conflict. Beaumont (1997: 363) concludes that “[t]he likelihood of conflict over water is obviously not directly correlated with per capita water availability” and Aaron Wolf (1999: 262) concludes that “As near as we can find, there has never been a single war fought over water.” Lomborg (2001:151) argues that great efficiencies in water can be achieved at a fairly low cost and joins others in doubting the utility of fighting over water which can be obtained in a far less costly way (via desalinisation). In addition, there are many examples in which the need to share water resources has resulted in cooperation often via the establishment of regional bodies. Hauge and Ellingsen (2001) have, however, found a linkage between water availability and armed conflict. Others, including Homer-Dixon, have identified water (scarcity) as a cause of specific conflicts, but Lonergan (2001: 122) dismisses this as “anecdotal” evidence. The notion that disputes over water resources have or will lead to conflict remains popular, however, and well-known statesmen have been quoted to this effect. With respect to international armed conflicts, the case most often used to support the idea is the series of clashes between the Arabs and Israelis, particularly the 1967 war. Yet even here, the role of water per se is disputed. Control over water resources is without doubt a critical element in the on-going dispute between Israelis and Palestinians but it is less clear that that this is the root of the conflict. There are undoubtedly disagreements over water but it seems doubtful that these lead directly to armed conflict. Instead, this is another instance in which it is difficult to isolate a single factor as a cause for war. Perhaps one reason for the enduring popularity of this idea in the absence of conclusive evidence for it, is the history of lower-level violence associated with disputes over water. In addition, water resources have been strategic goals or targets. See Lonergan 2001: References: Peter Beaumont, “Water and Armed Conflict in the Middle East – Fantasy or Reality?”, ch. 21 in Nils Petter Gleditsch, ed. Conflict and the Environment (1997); Nils Petter Gleditsch ”Armed Conflict and the Environment: A Critique of the Literature, ch. 12 in Diehl & Gleditsch, eds. Environmental Conflict (2001), Wenche Hauge & Tanja Ellingsen, ”Beyond Environmental Security: Causal Pathways to Conflict, Ch. 12 in Diehl & Gleditsch, eds. Environmental Conflict (2001), Steven Lonergan, ”Water and Conflict: Rhetoric and Reality” Ch. 6 in Diehl & Gleditsch eds. Environmental Conflict (2001) and Hans Petter Wollebæk Toset, Nils Petter Gleditsch and Håvard Hegre,”Shared Rivers and Interstate Conflict,” Political Geography 2000 (in press); Aaron T. Wolf, “’Water Wars’ and Water Reality: Conflict and Cooperation Along International Waterways,” in Steve C. Lonergan, ed., Environmental Change; Adaptation, and Human Security. Dordrecht: Kluwer.

38 Miljøfaktorer spiller likevel en viss rolle i konflikter
Gjennom mellomliggende faktorer Mulige unntak ”Fotballkrigen” Vannkonflikter i Midtøsten Enkelte fiskerikonflikter Klimaendring There are four major groups or projects that explicitly study the relationship between conflict and environmental factors: the Environment and Conflicts Project (ENCOP) based in Zurich and Bern, the Peace and Conflicts Studies Programme at the University of Toronto (headed by Thomas Homer-Dixon) the PRIO group based at the Peace Research Institute in Oslo (associated with Nils Petter Gleditsch), The State Failure Task Force which combines the efforts of leading academics in the United States (associated with Daniel C. Esty, Jack A. Goldstone, Ted Robert Gurr, Pamela T. Surko, and Alan N. Unger), and the project on Global Environmental Change and Human Security (GECHS) associated with the International Human Dimensions Programme on Global Environmental Change (IHDP). All draw upon a wide range of scholars from a variety of countries and there is some overlap and cooperation between these projects and groups. These often focus on many factors related to war, including the relationship between democracy and peace. These researchers find little evidence of a direct link between environmental problems (usually though of as some form of scarcity resulting from environmental change), and international armed conflict. In his thorough review of the literature Gleditsch (2001: 257) concludes that . . . “On the whole quantitative studies of resource and environmental issues indicate that these do seem to play a role in interstate as well as intrastate conflict. However, the influence of such variables is less dramatic than frequently assumed in the political debate, it is mediated by other factors, and it may even at times have the opposite effect of what the environmental literature posits – abundance leading to fighting, scarcity to cooperation.” Hauge & Ellingsen (2001: 54) conclude: ”Our findings are quite clear: countries suffering form environmental degradation—and in particular for land degradation—are more prone to civil conflict.” But they also conclude that economic factors, and for the most part political factors-- are far more important in predicting domestic armed conflict than environmental ones. See: Wenche Hauge & Tanja Ellingsen, ”Beyond Environmental Security: Causal Pathways to Conflict, Ch. 12 in Diehl & Gleditsch, eds. Environmental Conflict (2001), and Nils Petter Gleditsch ”Armed Conflict and the Environment: A Critique of the Literature, ch. 12 in Diehl & Gleditsch, eds. Environmental Conflict (2001) A variety of intervening factors play an important role as to whether scarcities – or any other source of disagreement – result in war between or within nations. At the root of those factors most often named is whether exisiting institutions have the capacity to deal with change or even shocks. Commonly named factors are level of economic development, level of domestic repression, flexibility of social institutions, and plain old human inventiveness. In addition, the nature of government is an intervening variable with respect to international armed conflict is (democracies seldom if ever fight other democracies). There are some conflicts, however, that do seem to have been driven fairly directly by scarcity, and there are situations where environmental factors seem likely to play a major role in the future. The ”Soccer War” is the most commonly cited conflict directly attributed to environmental causes. It broke out in 1969 between El Salvador and Honduras following an attack on a visiting Honduran soccer team. Tensions had been increasing between the two countries as approximately 300,000 Salvadorans migrated to Honduras in search of better economic opportunities. This conflict, which did not result in many casualties, is often interpreted as stemming essentially from population pressures, although political, economic and social factors obviously had their roles. Water And the Middle East: Despite the skepticism of many regarding water scarcity as a likely cause of war, the special characteristics of the Middle East make this area the leading cause for an exception. Here, water is an object of conflict among parties with little disposition to work together. In addition, the conflict occurs at both the ”domestic” and ”international” levels. While desalinization may be a more cost-effective solution than armed conflict, it may not be a realistic option in these circumstances. Fisheries Conflicts: Canada fired on a Spanish fishing vessel in 1995, provoking Spain to order warships to the area (the Turbot War); the Norwegian Coast Guard vessel fired an unarmed (cold) grenade through the hull of an Icelandic fishing vessel in 1994, and US Senator Frank Murkowski of Alaska demanded US naval escorts for US vessels though Canadian waters in 1997 after American trawlers were detained in a British Colombian port (the “Salmon War”). The more famous episodes with respect to fish are the 3 “cod wars” fought between the United Kingdom and Iceland ( ; 1972; and ). These episodes, while limited in scope, at least raise questions about the ability of democratic states to resolve conflicts without recourse to violence or threats of violence. Bruce Russett, one of the major contributors to the Democratic Peace school of thought concluded in 1993 (p. 43) that “to use or threaten to use force is not usually normatively acceptable behavior in disputes between democracies, even in the form of symbolic, ritualized bargaining behavior.” See: Jennifer L. Bailey, “Hot Fish and (Bargaining) Chips, Journal of Peace Research, vol. 33, No. 3 August 1996, pp and Sara McLaughlin Mitchell, and Brandon C. Prins “Beyond Territorial Contiguity: Issues at State in Democratic Militarized Interstate Disputes”, International Studies Quarterly 43, Climate Change is the most serious contender as a security threat that should be taken up at the level of the Security Council. Besides the spectre of broad changes that could impact the survival of states particularly dependent on renewable resources, the rise in sea levels is a direct threat to the survival of some smaller island states as well as those with extensive low-lying areas, such as Bangladesh.

39 Konklusjon Sikkerhetsrådet bør ikke ta opp miljøsikkerhet som et eget emne Men, miljøet kan være en faktor i konflikter bør tas i betraktning i avgjørelser kan gi Sikkerhetsrådets beslutninger større legitimitet

40 Tanja Ellingsen Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Sosial sikkerhet Tanja Ellingsen Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo

41 Hva er sosial sikkerhet?
Ethvert individs rett til å bevare tradisjonelle språk, kultur, religion, skikker, sedvaner og identiteter    Buzan, Wæver & de Wilde (1998: 119). Security: A New Framework For Analysis Faktorer som truer denne rettigheten utgjør dermed en trussel for den sosiale sikkerheten. Eksempler på slike faktorer er for eksempel kulturell import, migrasjon osv. I de fleste tilfeller er den sosiale sikkerheten oftest truet av forhold internt i en stat. Kulturell diskriminering, så vel som politisk og økonomisk diskriminering av en kulturell gruppe utgjør dermed trusler for den sosiale sikkerheten.

42 Land med store kulturelle minoriteter
Større eller mindre minoriteter finnes i de fleste land. De rødfargede områdene på kartet viser land hvor et språklig, religiøst eller etnisk mindretall utgjør minst 20% av befolkningen. Til tross for dette forholdsvis strenge kravet for å kalle land heterogene ser vi altså at 60% av landene (129 land av 215 land totalt) er høyt fragmenterte. Flesteparten av disse landene finner vi den tredje verden, spesielt i Asia og Afrika. Dette har sin bakgrunn i koloniseringen av disse kontinentene som fant sted på slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet. Koloniherrene delte landene mellom seg, og de nye territorialgrensene var bare unntaksvis i overensstemmelse med kulturelle skiller. Grupper som tidligere hadde levd sammen ble delt, og grupper som tidligere hadde levd adskilt ble nå tvunget til å leve sammen. Kartet viser imidlertid at også mange av de tidligere sovjet republikkene er kulturelt heterogene. Igjen er dette en del av en historisk arv fra tallet hvor Preussen, Østerrike, Russland og det Ottomanske riket kjempet om kontrollen over Øst-Europa. Situasjonen under og umiddelbart etter andre verdenskrig var også med på å endre den kulturelle sammensetningen i disse landene. I den vestlige delen av verden er landene i all hovedsak homogene land. Dette skyldes at i mange av disse landene var det nettopp den kulturelle gruppen som samlet ’staten’. Canada og Belgia er to av unntakene her, og i begge landene er status til minoritetene et følelsesladd spørsmål.

43 Diskriminering av kulturelle grupper i ulike regioner, 1998
Kilde: Gurr (1999) Minorities At Risk Dataset. Figuren over viser prosentandelen av land i de ulike regionene hvor minoriteten(e) er utsatt for høy grad av diskriminering (kulturell, økonomisk eller politisk). Med høy grad av diskriminering menes ekskludering eller undertrykkelse av en kulturell gruppe enten direkte uttrykt i den offentlige politikken eller i sosial praksis. Generelt ser man at diskriminering av minoriteter er størst i Asia og Afrika, etterfulgt av Midt Østen og Europa. I Latin Amerika er diskrimineringen av kulturelle grupper lavest. Til tross for at store deler av befolkningen i Latin Amerika er fattige, er diskrimineringen i de fleste tilfeller altså på tvers av kulturelle grupper. Videre viser figuren at med unntak for Europa er det først og fremst politisk diskriminering av kulturelle minoriteter som finner sted. I Afrika og Asia er det så mange som 70% av landene i disse regionene som diskriminerer de kulturelle minoritetene rent politisk.

44 Kulturelle konflikter, 1946-99
Kilde: Nils Petter Gleditsch, Håvard Strand, Mikael Eriksson, Margareta Sollenberg & Peter Wallensteen: ’Armed Conflict : A New Dataset’ (2001), INCORE Conflict Data Service Figuren over viser at kulturelle konflikter slett ikke er noe nytt fenomen, men snarere er en del av en trend som startet allerede på 50-tallet. Siden den gang har imidlertid antallet kulturelle konflikter hatt en kraftig økning. Det er særlig to perioder som utpeker seg i den forbindelse: årene og begynnelsen av 1990-årene. Den første veksten kan ses i lys av avkoloniseringen som fant sted i denne perioden, og den andre i lys av den kalde krigens slutt og Sovjetunionens fall. Antallet kulturelle konflikter nådde imidlertid et høydepunkt i 1992, og frem til 1997 gikk antallet kulturelle konflikter kraftig ned. Dette har gjerne blitt forklart med fremveksten av nye demokratier. På kort sikt antas demokratisering å være forbundet med ustabilitet og uro, men så snart disse nye regimene har rukket å slå rot, vil situasjonen stabilisere seg. De siste par årene har imidlertid antallet kulturelle konflikter gått noe opp igjen. Om dette er en vedvarende trend eller bare et forbigående fenomen gjenstår å se.

45 Kulturelle konflikter fordelt på region
Kilde: Samme som over Figuren viser at Asia og Afrika har hatt flest landår med kulturelle konflikter. Med tanke på at dette også er de regionene som i størst grad er splittet mellom kulturer (se kart, Overhead 2 over), er ikke dette spesielt overraskende. Midt Østen havner på tredje plass hvor konflikten mellom Israel og palestinerne har vedvart i en årrekke. I tillegg preges regionen av spørsmålet rundt minoriteten av kurderne som er spredt mellom land som Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Kulturelle konflikter er imidlertid også en del av situasjonen i Europa. Flertallet av de europeiske kulturelle konfliktene er av nyere dato og finner sted i land som tidligere lå under sovjetisk herredømme, eller mer populært kalt i ’Europas bakgård’. Konfliktene i Nord-Irland og Spania (Baskerland) er imidlertid av langt eldre dato og viser at heller ikke Vest-Europa er forskånet for slike konflikter.

46 Spredning av kulturelle konflikter
Kilde: Samme som over Figuren over skiller mellom kulturelle konflikter som har spredt seg til andre land, og kulturelle konflikter som først og fremst har begrenset seg til å være interne stridigheter. Som vi ser av figuren er de aller fleste kulturelle konflikter av sistnevnte kategori. Fra slutten av 1970-tallet av har imidlertid antallet interne kulturelle konflikter som har spredt seg til andre land hatt en økning, selv om denne tendensen må sies å være sterkere på tallet enn i årene etter den kalde krigen. Dette til tross, faren for spredning kombinert med det høye antall menneskeliv kulturelle konflikter krever, gjør dem til en av de største utfordringene verdenssamfunnet står ovenfor.

47 Hva kan FN og Norge gjøre?
Faktorer som kan bidra til fred: Autonomi Økonomisk jevnere fordeling Bygging av institusjoner, demokrati, anerkjennelse av minoritetsrettigheter Selvstendige føderasjoner, proporsjonal valgordning FN og Norge kan bidra ved: Diplomati Bistand Sanksjoner Militær intervensjon Enkelte forskere anser konflikt som en naturlig følge av kulturelle forskjeller (Geertz 1973; Kaplan 1993; Huntington 1996). Skal man tro på disse er det dermed lite annet som kan bidra til fred enn at minoritetene tilkjennes autonomi. Som vi har sett er det imidlertid en nær sammenheng mellom kulturelle konflikter og ulike former for diskriminering. Det er derfor nærliggende å tro at en jevnere økonomisk og politisk fordeling av ressurser kan bidra til å redusere antallet slike konflikter. Her kan FN og Norge bidra på ulike måter, men hvorvidt dette lykkes avhenger i stor grad av om partene på forhånd har god kjennskap til situasjonen i landet, og dermed også til kompleksiteten i konflikten. I tillegg avhenger dette av den troverdigheten FN og Norge har som aktør, og av graden av politisk vilje som for eksempel settes bak en oppmuntring eller et krav om økonomiske og/ eller politiske endringer. Da USA nylig la ned veto om en FN-styrke i Israel, og Norge så avsto fra å stemme (riktignok sammen med Storbritannia, Frankrike og Ukraina), er det grunn til å stille spørsmålstegn ved både troverdigheten og den politiske viljen Norge har for en ’rettferdig’ fred mellom palestinerne og Israel. Også intensjonene om å støtte den Makedonske regjeringen mot den albanske geriljabevegelsen, kan vise seg å få fatale følger. Så langt har Albanerne bosatt i Makedonia, vist liten interesse i å støtte geriljaen, men en massiv internasjonal støtte av regjeringen i Makedonia, kan få denne minoriteten til å føle seg sterkere truet, noe som kan bidra til en videre spredning av konflikten. En alternativ, og trolig mer fredelig løsning på situasjonen i Makedonia er et internasjonalt press på regjeringen for utvidede rettigheter for den albanske minoriteten.

48 Suksess avhenger av flere faktorer
God kjennskap til situasjonen i landene Troverdighet Politisk vilje Enkelte forskere anser konflikt som en naturlig følge av kulturelle forskjeller (Geertz 1973; Kaplan 1993; Huntington 1996). Skal man tro på disse er det dermed lite annet som kan bidra til fred enn at minoritetene tilkjennes autonomi. Som vi har sett er det imidlertid en nær sammenheng mellom kulturelle konflikter og ulike former for diskriminering. Det er derfor nærliggende å tro at en jevnere økonomisk og politisk fordeling av ressurser kan bidra til å redusere antallet slike konflikter. Her kan FN og Norge bidra på ulike måter, men hvorvidt dette lykkes avhenger i stor grad av om partene på forhånd har god kjennskap til situasjonen i landet, og dermed også til kompleksiteten i konflikten. I tillegg avhenger dette av den troverdigheten FN og Norge har som aktør, og av graden av politisk vilje som for eksempel settes bak en oppmuntring eller et krav om økonomiske og/ eller politiske endringer. Da USA nylig la ned veto om en FN-styrke i Israel, og Norge så avsto fra å stemme (riktignok sammen med Storbritannia, Frankrike og Ukraina), er det grunn til å stille spørsmålstegn ved både troverdigheten og den politiske viljen Norge har for en ’rettferdig’ fred mellom palestinerne og Israel. Også intensjonene om å støtte den Makedonske regjeringen mot den albanske geriljabevegelsen, kan vise seg å få fatale følger. Så langt har Albanerne bosatt i Makedonia, vist liten interesse i å støtte geriljaen, men en massiv internasjonal støtte av regjeringen i Makedonia, kan få denne minoriteten til å føle seg sterkere truet, noe som kan bidra til en videre spredning av konflikten. En alternativ, og trolig mer fredelig løsning på situasjonen i Makedonia er et internasjonalt press på regjeringen for utvidede rettigheter for den albanske minoriteten. Problem: Suverenitetsprinsippet versus humanitære rettigheter

49 Presentasjonen finnes på NTNUs nettsider: www.ntnu.no
Slutt Presentasjonen finnes på NTNUs nettsider: