Helsesøster som samfunnsaktør

Presentasjon om: "Helsesøster som samfunnsaktør"— Utskrift av presentasjonen:

1 Helsesøster som samfunnsaktør
Astrid Grydeland Ersvik Leder landsgruppen av helsesøstre NSF Folkehelsekonferansen 2014 Jeg setter stor pris på å få lov til å snakke til dere om et tema jeg i mange år har vært glødende engasjert i: Hvordan vi som helsesøstre kan fremstå som tydelige og uredde talspersoner for barn og unge. Jeg skal forsøke å vinkle dette slik at du som sykepleier i en hvilken som helst annen del av helsetjenesten også kan finne gjenkjennelse og inspirasjon. Jeg ble også veldig glad da Reidun Førde i sitt innlegg i går utfordret oss på nettopp dette: å bli tydeligere meningsbærere i offentligheten. Mitt innlegg vil forhåpentligvis gi dere noen tanker om hvordan dette kan gjøres, og mine gode kolleger som skal snakke etter meg vil gi dere enda mer på dette.

2 Jeg er helsesøster på min hals
Jeg er helsesøster på min hals! Til tross for det mange mener er en tantete og avlegs tittel – jeg er stolt av å være helsesøster, og sykepleier! Rent faktamessig er helsesøster den eneste profesjonen som har en videreutdanning spesifikt rettet mot målgruppen barn og unge 0 – 20 år, i forhold til fagområdet helsefremmende og forebyggende arbeid på arenaen helsestasjon og skolehelsetjenesten. Dette gjør det spesielt viktig at helsesøster har tilstrekkelig, riktig og oppdatert kunnskap på sitt fagfelt. Skal jeg snakke fra hjertet er helsesøsteryrket den beste jobben du kan tenke deg! Tenk deg det privilegiet det er å gå på jobb og hver dag få jobbe med det som er Norges fremtid og viktigste kapital: barna! Vi møter velfungerende, friske barn og unge med foreldre som har gjort en solid jobb – av og til med litt veiledning, støtte og oppmuntring fra oss profesjonelle. Vi møter også de som vi tidlig kan se vil trenge litt mer hjelp og tettere oppfølging, eller de der vi nesten må ha daglig oppfølging – i det minste i perioder. Vi skal fange opp fysisk så vel som psykisk sykdom, utviklingsavvik og hjelpebehov. Gjør vi dette tidlig nok; helst i løpet av barnets første leveår kan vi forhindre mye personlig lidelse, mye profesjonell innsats og store utgifter for samfunnet. DET er folkehelsearbeid i praksis! Det er ikke slik som noen politikere later til å tro; at forebyggingen starter i skolealder, til nød i barnehagen. Det første leveåret er det kun helsestasjonen som observerer barnets utvikling regelmessig og sytematisk. Det er i svangerskapet og barnets første leveår at grunnlaget for en god helse og oppvekst primært legges. Mitt mantra er at helsesøstre skal være lokale barn og unges barneombud. Dit har vi enda et stykke vei å gå, og jeg skal fortelle litt om hvordan vi tenker å nå målet. Landsgruppen av helsesøstre NSF og Norsk Sykepleierforbund samarbeidet i perioden om et pilotprosjekt i tre norske kommuner. Prosjektet har omhandlet spesialistgodkjenning av helsesøstre, og har blant annet resultert i en beskrivelse av helsesøsters kompetanse, og en systematisering av kompetansearbeidet i de tre pilotkommunene. I oppstarten av pilotprosjektet gjorde vi en kartlegging blant helsesøstre i tre fylker; Finnmark, Hordaland og Oslo. Den viste at helsesøstre vurderte egen kompetanse på det vi kalte samfunnsaktørrollen som mangelfull. Ut fra dette funnet utviklet vi i samarbeid med Athenae AS kompetanseprogrammet Helsesøster som samfunnsaktør. Det er bygd på en pedagogisk plattform og anerkjente prinsipper for voksnes læring. Programmet ble utprøvd blant pilotdeltakere, lokale faggruppeledere og LaHs sentrale styre – totalt 33 personer. Tilbudet ble organisert som to samlinger a to dager med fire moduler: Modul 1: Politiske og administrative systemer Modul 2: Kvalitet og internkontroll Modul 3: Kommunikasjon og påvirkning Modul 4: Lov og rammeverk Arbeidet ble lagt opp rundt flere case fra den fiktive Borg kommune, og organisert i form av forelesninger, gruppeoppgaver, egenrefleksjon, veiledning og egenaktivitet mellom samlingene. Det ble gjort en startkartlegging og en sluttevaluering for å kunne påvise mulig læringseffekt. Foreleserne ble fulgt opp med avtaler knyttet opp mot læringsmål og gjennomføring, og et eget råd- og tipshefte til forelesere ble benyttet. Forelesere som på forhånd ikke kunne følge opp dette, ble «vraket» fra opplæringen. Vi stilte klare krav til at de måtte levere på læringsmål og pedagogikk. Mye av denne metodikken er også benyttet når vi har utarbeidet denne konferansen. Evalueringen har vist et tydelig læringsutbytte hos samtlige deltakere. Det gir oss tro på at vi ved systematisk innsats og kvalitetssikrede opplegg kan bidra til at helsesøstre blir det lokale barneombudet jeg vil vi skal være – og hvordan øvrige sykepleiere, og dermed NSF som organisasjon – kan fremstå som tydelige aktører i helsepolitiske debatter både på lokalplan og nasjonalt. I det videre skal jeg forsøke å knytte våre erfaringer inn mot det jeg tenker NSF må ta videre fra dette prosjektet.

3 I denne sammenheng skal sies at NSF er i gang med å planlegge et opplæringstilbud til sentrale faggruppeledere kalt «Sykepleier som samfunnsaktør». Det er en pilotutprøving av en tilpasset modell, og er en av tiltakene i folkehelseplattformen som vi håper skal kunne tilbys mange sykepleier etter hvert. Som organisasjon ønsker vi å fremstå tydelig, modig og stolt. Da må vi bidra til å gjøre flest mulig av våre medlemmer tydelige, modige og stolte. Slik jeg ser det, er det helt nødvendig at noen – det være seg en faggruppe, et fylkeskontor eller andre i egen organisasjon – går foran og brøyter veg, er utviklere. Jeg er opptatt av at vi må være en organisasjon og en profesjon preget av raushet, og ikke misunnelse; der vi er villige til å la noen gå foran for at det slik skal komme mange andre til gode. Det ligger et langvarig, planmessig og hardt arbeid bak det vi i landsgruppen av helsesøstre har fått til, og som nå også andre får nyte fruktene av – slik det har vært tenkt helt fra starten. Rausheten må også vise seg i form av at vi tillater feilskjær. Når man har opparbeidet seg mot og trygghet nok til å stikke hodet frem –enten det være seg overfor politikere, administrasjon eller i media – så vil ikke alltid budskapet komme ut slik man hadde tenkt. Da må man slippe å få «smekk på fingrene» eller korreks for at man kanskje ikke uttalte seg helt i tråd med gjeldende organisasjonspolitikk; det være seg i faggruppen eller i NSF for øvrig. Med god skolering, tydelige budskap formidlet i hele organisasjonen, en åpen, trygg og raus kultur så vil risikoen for slike feilskjær bli mindre. Den samme rausheten må prege oss som profesjon. Vi må heie hverandre frem! Det er få som stikker hodet frem for å profilere seg selv, man gjør det fordi man vil ha frem et faglig eller politisk budskap. Det skal vi andre applaudere – selv om vi ikke alltid vil være enige i sak! Skal sykepleiere og NSF bli sett på som markante samfunnsaktører må vi stikke hodet frem – enda mange flere ganger enn vi gjør i dag.

4 Kan sykepleiere nok om:
POLITISKE OG ADMINISTRATIVE SYSTEMER KVALITET OG INTERNKONTROLL KOMMUNIKASJON OG PÅVIRKNING LOV OG RAMMEVERK Hva erfarte vi måtte tilføres av kunnskap for å gi nødvendig trygghet til å være en tydelig samfunnsaktør? Det var disse fire områdene. Er det bare helsesøstre som har mangelfull kunnskap om disse temaene? Nei, det tviler jeg sterkt på! Noen er i kraft av sin jobb og sin funksjon naturlig nok både skolerte på, opptatt av og interesserte i disse temaene. Andre – i en hektisk hverdag – tenker kanskje ikke over i hvor stor grad hverdagen faktisk styres og preges av nettopp de nevnte forholdene. Det var den erfaringen våre deltakere gjorde seg. Fire tema som i utgangspunktet kan fremstå som skikkelige festbremser viste seg å avstedkomme stort engasjement, livlige diskusjoner – og bidro til å åpne øynene til mange av oss. Vi oppdaget at vi jobber i en hverdag der juridiske spørsmål dukker opp i svært mange konsultasjoner/sammenhenger: Vet vi om begge eller evt. hvem av foreldrene som har formelt foreldreansvar, og som dermed skal samtykke til helsehjelp, vaksinasjon, ha innsyn i journal osv.? Når må foreldre informeres om datterens prevensjonsbruk/aborthenvisning Kjenner vi forsvarlighetsbegrepet og hvordan lovverket beskriver dette? Osv. osv Kjenner vi den politiske og administrative oppbyggingen lokalt og nasjonalt: Vet vi når det er rådmannen og når det er kommunalsjefen vi bør snakke med Vet vi når vi må være på i budsjett- og planprosessene, eller kommer vi haltende og klagende etter at vedtaket er fattet? Ser vi betydningen av å dokumentere og begrunne avvik, selv om avvikene ikke følges opp av ledelsen? Vet vi når vi bør melde avvik og manglende faglig forsvarlighet til helsetilsynet? Kjenner vi foretakets eller kommunens regler for kommunikasjon og ytringer, og hvordan disse samsvarer med eller er i strid med ytringsfriheten? Hvem bør og kan uttale seg i media, og om hvilke saker? Hvordan kan vi bidra til folkehelsen gjennom helseopplysning? Dette er kun noen få eksempler på hva som ligger inne i disse områdene.

5 Kommunikasjon og påvirkning
Vi blir ikke invitert…. …men psykiatrien blir som alltid gjemt og glemt….. Vi har det så travelt…. Ingen vil høre på oss…. Jeg skal gå litt nærmere inn på ett av de fire områdene: Kommunikasjon og påvirkning, da det er helt sentralt i folkehelsearbeidet. Skal vi – slik Klepp snakket om i går – rette oss mot befolkningen mer enn bare mot individet – må vi beherske kommunikasjon i det offentlige rom; det være seg i mindre format som møter i idrettslaget, i Sanitetsforeningen, på foreldremøter eller i større fora som politiske møter eller i pressen. Vi har mange forklaringer på hvorfor vi ikke er mer synlige i den offentlige debatten. MEN….

6 Kan vi se det annerledes?
Inviterer vi oss inn? Har vi et budskap verdt å lytte til? Hva vil vi fortelle? Kan vi rydde tid? Vi kan ikke sitte musestille på kontoret eller på avdelingen og håpe at en journalist eller en politiker stikker innom og tilfeldigvis oppdager oss. Vi må selv invitere oss inn, eller i det minste gjøre oss selv så interessante at vi blir invitert inn! Da tror jeg at vi må by på noe mer enn klager over manglende ressurser og at vi har det for travelt til å få gjort en god nok jobb. Den historien har alle politikere hørt før, fra langt flere enn oss. Alle har det travelt – verken rådmann eller ordfører eller helseforetakets styreformann opplever nok å ha tilstrekkelige timer i døgnet. Vi må gjerne si noe om presset tjeneste også – og av og til må det være hovedbudskapet, men jeg tror – i likhet med det Reidun Førde sa til meg etter at mikrofonen var slått av i går – at vi; hver enkelt sykepleier og NSF som organisasjon må løfte blikket fra egen navle og snakke om dem vi er der for: pasientene, barn, unge og foreldre. Gjør vi det enda oftere og tydeligere enn i dag tror jeg det også vil gi seg utslag i større lønns- og anseelsesmessig uttelling. Jeg mener at vi må fronte faget vårt – i betydningen å peke på utfordringer for de pasientgruppene vi jobber med. Vi er veldig gode på- og blir av mange forbundet med å være en ren lønns- og arbeidsvilkårsorganisasjon. VI vet at det ikke stemmer, og at det gjøres mye faglig påvirkningsarbeid. Men så lenge allmenheten ikke oppfatter det slik, er min påstand like fullt at vi i større grad må bli en helsepolitisk aktør – og en folkehelseaktør. Det kan vi gjøre ved å peke på utviklingstrekk i barne- og ungdomsgruppen; perfeksjonskravet som vi belyste i går, den økende kartleggingsiveren i helsestasjonen, søvnmangel og ensomhet. Det kan være bedriftssykepleieren som kan fortelle lokalavisen om utfordringer i arbeidsmiljøet og hvordan de kan bidra i disse, det kan være hygienesykepleieren som bidrar med folkeopplysning om håndvask og infeksjonsforebygging osv. osv. Vi må gjerne dele de gode historiene! Del gode eksempler i pressen og med politikere – kanskje kan en politiker selge den inn som «sitt» eksempel i en prioriteringssak. Politikere trenger og ønsker å bli opplyst av oss som fagfolk! Kan vi delta på folkemøter, foreldremøter, møter i lokale lag og foreninger? Kan vi bruke sosiale medier i større grad for å nå ut til nye grupper, til flere? Bruker vi eksempelvis Twitter til dialog med politikere og andre beslutningstakere? Vi har det alt for travelt, men kan vi allikevel rydde tid til å gjøre litt mer på dette feltet? Kan vi lage en plan på arbeidsplassen for hvilke tema vi ønsker å fronte, til hvem og på hvilken måte? Kan vi forberede noe i god tid, eks. tema som vi vet kommer til faste tider på året? Øyeskader på nyttårsaften – hvorfor har øyelegene monopol på de sakene? Forebygging av fall på glattisen – ortopediske sykepleiere? Vi har alle et felt som vi kan mye om, og som mange andre ville ha nytte av at vi fortalte om!

7 Rollebevissthet Offer Rebell Ekspert/kommentator Helt Goliat
Vi må ha en bevissthet om hvilken rolle vi ønsker å innta i ulike situasjoner. Ofte fremstiller/fremstilles vi som offer – for nedskjæringer, mangelfull prioritering osv Rebeller er vi vel stort sett i streikesammenheng… Ekspert/kommentator – kan vi innta denne rollen i langt større grad, jfr. det jeg har snakket om? Helt – andre kan fremstille oss som det. Selv skal vi være varsomme med å plassere oss i helterollen, men kan bekrefte den der det er reelt. Goliat – kjempen; det er en rolle vi tidvis inntar – ofte på egne vegne; for bedre lønn, tredje hver helg-prinsippet, streikerett osv. Av og til tar vi rollen på pasientens vegne – jfr. nyfødt intensivsaken i fjor.

8 Oppslag kan ha ulik valør…..
Denne saken – som vi valgte å kommentere på helt generelt grunnlag – åpnet for en diskusjon om omfanget av kartlegginger og skjema på helsestasjonen, som mange foreldre opplever som overveldende og som kontroll. Det er et tema som vi tidligere har belyst offentlig og som vi nå får en anledning til å følge opp. Slik gir det som var ramsalt kritikk grunnlag for diskusjon, dialog og folkeopplysning.

9 FLINK HELSESØSTER GIR UTSLAG PÅ ELEVENES TRIVSEL, skriver avisa Driva
FLINK HELSESØSTER GIR UTSLAG PÅ ELEVENES TRIVSEL, skriver avisa Driva. Elevene ved Sunndal ungdomsskole oppgir flink helsesøster som en av årsakene til at trivselen har økt. Vi har de positive (heltehistoriene) som vi kan følge opp ved å fortelle hva helsesøster faktisk gjør på denne skolen som elevene setter slik pris på: Det kan være respektfulle møter med ungdom, overholde taushetsplikten, være tilgjengelig når elevene trenger henne, gi gode råd og veiledning, være en trygg og tydelig voksen med stor fagkunnskap osv. osv. Får du som sykepleier ros i avisen fra pasienter som har vært på din avdelingen (slike historier står ofte i vår lokalavis); skriv et innlegg og takk – og fortell hva du tenker det er som gjør at pasientene er fornøyde. Hva er det dere gjør og vektlegger?

10 Helsesøster Anne Holter Bentzrød er helt enig i at søvn er viktig for helsen.
- Når jeg møter ungdom som sliter, som opplever at hverdagen lugger, som er deprimerte og slitne, eller har høyt skolefravær spør jeg dem alltid om søvn og sovevaner, sier hun. - Ta søvnen tilbake Hun kjenner igjen Bærums-ungdommen beskrivelse, og ser at mange er opptatt av skjermaktiviteter når de egentlig burde ga sovet. - Dette ser vi komme på ungdomsskolen og på videregående skole, sier hun. Helsesøsteren mener det er viktig at foreldrene snakker med barna om behov for søvn, og at de selv er bevisst sine egne vaner. Hun tror mange foreldre bør se på sine egne vaner, og endre dem. - Også mange voksne presser grenser og sover for lite. Vi bør ha en kampanje; Ta søvnen tilbake. Det er folkehelseprinsipp nummer en, det er viktig for sultregulering og andre viktige mekanismer. Pek på utviklingstrekk – sett agenda. Ikke vent på at alt kan belegges 110 % med oppsummert forskning – stol på det du og kollegene observerer over tid.

11 Folkehelse i all sykepleie-
Sykepleieren som samfunnsaktør

12